Martinius i Finneplassen – kjempesterk eneboer i Ådalsskogene

Av Erland Raastad

Martinius i Finneplassen var en velkjent kar av alle i Ytre Ådal. Det var en kar som ofte ble omtalt - mest fordi han var kjempesterk, men etter at han ble alene i 1918, også på grunn av hans hushold og katter. Han bodde og virket i Øvre Finneplassen og i skogene omkring fra 1901 til 1941.

I beretningen nedenfor har jeg samlet stoff fra

- hva folk som kjente Martinius har fortalt,

- en artikkel som L. Andersen Aars dr. scince?, skrev om Martinius i sin bok ”Stormarka”,

- to episoder som Thor Thorsen (Toto) har skrevet i Ringerikes Blad,

- bilde av Martinius på Samsjøen.

- Dessuten kjente jeg Martinius fordi han levde noen av sine siste leveår hos oss.|

Om Martinius:

Martinius ble født i Vestre Aker 18. januar 1857, og hette Martinius Johansen. Han var sønn av en enslig mor. Hjemløs som hans mor og Martinius var, fulgte Martinius sin mor fra gard til gard, der hun tok på seg forskjellig arbeid, som baking, hjalp til med slakting, vasking og ellers forefallende arbeid. Det sier seg vel selv at Martinius vokste opp i svært vanskelige forhold og under svær fattigdom og han led mye vondt. (Dette fortalte han min mor da han bodde hos oss i ”kåken”. Om hans mor ble kastet ut fra sitt hjem fordi hun fikk et barn utenfor ekteskap, eller om hun fra før også var hjemløs, vet jeg ingenting om.)

17 år gammel skal han ha reist til sjøs, hvor han skal ha vært i 12 år. Da er vi fremme ved omkring 1886. Om tiden til sjøs og i tiden frem til i midten av 1890 årene var Martinius svært så tilbakeholden med å fortelle om. Så vi vet lite eller ingenting om denne tiden.

Men i midten av 1890-årene kom han til kjøpmann Bagge i Ådal, som skaffet han arbeid og forpaktning som småbruker på Damtjernplassen på Bjonskogen. Der var han i 6 år, til han i 1901 flyttet til Øvre Finneplassen, samtidig som Karen og Olaves Fjellbråten flyttet inn i Nedre Finneplassen – eier av begge plassene var den kjente eiendomsoppkjøper og skogeier overrettssakfører Thorvald Lie på Jevnaker. Disse 2 plassene ligger i nærheten av hverandre, og mellom dem renner Haugerudelva. Det er imidlertid slik at fylkesgrensa mellom Buskerud og Oppland følger Haugerudelva, og Øvre Finneplassen ligger derfor i Oppland fylke og Gran kommune. Begge plassene ligger i nordenden av Samsjøen.

Nevnes bør samtidig at Karen Fjellbråten i denne tiden ble hedret med Carnegies heltemedalje, fordi hun reddet en mann fra å drukne på isen i Samsjøen. Hennes mann, Olaves, druknet under et forrykende uvær over Samsjøen i 1937.

Om Martinius`liv , skriver Karen Fjellbråten, nærmeste nabo, til L. Andersen Aars (i slutten av 1930-åra):

”Martinius har reist Land og Strand. Han har vært i Sverige, Danmark, Østerdalen. Han har reist fra Bøjd til Bøjd. Men Fote mest. Han har prøve livet på mange Måte, Sulte, Fryse. Hade Dere talt med han for 15 år tilbake, Og hat en dram og fåt han på en Bør, Så kunde Dere fåt vist meget. Men nå er han for gammel til at fortelle om seg selv.”

Martinius har tydeligvis drevet plassen bra, for han har hatt hest, ku, katter og hunder. Hundene hans var ansett som gode jakthunder. Hans hovedgeskjeft var nok tømmerkjøring med hest. Når Martinius så tilbake på sitt strev i Finneplassen, husket han spesielt en dag i juni –35, da låven brant ned. ”Den tok knekken på meg, sa Martinius.

”Jeg fikk aldri noe for elghundvalpene som jeg drettet opp”, sa han, ” jeg var for fattig, enda andre jagde elg med bikkjene mine så det durte. Men de ”tre gode råd” har jeg fulgt: Jeg skulle holde meg borte fra sterke drikke og engang så jeg aldri annen sterk drikk enn vann, jeg, så vannet har jeg holdt meg unda så sant jeg har kunnet få øl og brennevin og akkevitt - .

Så skulle jeg holde meg unna folk og sky sammenstimlinger. Og det har jeg gjort, og de fleste folk har jeg sett ved kirkene, så i dem har jeg aldri vært.

Og så skulle jeg dele med dem som var like fattige og mer trengende enn jeg selv. Og største fattigdommen og trangen har jeg funnet hos kvinfolkene, så dem har jeg gitt alt det jeg orket.”

Marte Sølvsberget var hans husholderske/samboer i Øvre Finneplassen i mange år. Marte døde 5.dag jul i 1918, og dette var nok noe som gikk sterkt inn på Martinius. Etter dette ble det dramatiske endringer i husarbeidet. Han la seg også til med mange katter, og folk som besøkte han sier at det løp katter til alle retninger når de oppdaget at det kom fremmedfolk til gards. L. Andersen Aars skriver at han lot seg skremme av de 6 – 8 kattene, som fra alle kanter av stua pilte som et levende bånd gjennom en uttatt rute med en sekkefille foran.

Helsen hans var god, men i 1927 måtte han en tur nedom sykehjemmet på Jevnaker for rosen. Og der hadde han måttet bade. Det blir påstått at dette var kanskje hans første bad - .

Min fetter Engebret Raastad, tlf. 32130974 og hans kamerat Eugen Bentzen, besøkte Martinius i Ø. Finneplassen som guttunger. (Dette måtte være i slutten av 1930-årene), der jeg lar Engebret fortelle: ”Da vi kom inn hadde Martinius akkurat stekt flesk i panna, og satte den på bordet. Martinius spiste rett fra panna, som var full av flesk og fett. Han dyppet brødet i fettet i panna, og spiste fleskestykker til. Der satt kattene rundt og fulgte med. En av dem hektet kloa i et fleskestykke som den fisket ut av panna, slik at fleskestykket havnet på golvet. ” Nei, nei,” sa Martinius, ”dette stykket er så fint at det vil jeg ha selv.” Og han tok det opp fra golvet og spiste det.

Alle hans redskaper var i tre, og Martinius laget alt selv. Han satt da inne i stua og spikket og høvlet med håndhøvler. Han hivde aldri høvelflisa ut, men sopte høvelflisa slik at det var stier inne i rommet. Det var sopt rent rundt senga og ovnen, ellers var det sopt stier i rommet. Høvelflislaget kunne være 30 – 35 cm tykt. Der det var sopt så man golvplankene.”

Engebret fortsetter: ”Når Martinius var og handlet på Samvirkelaget på Hallingby, hendte det at han kom innom oss i Gunderstua, da han gjerne ville snakke med far (Jens Raastad). Det hendte at han ble sittende og prate slik at det ble sent på kvelden. Da overnattet han hos oss og fikk ligge i slagbenken på kjøkkenet. Der la han seg ned med klærne på. Men min mor (Olava) sov ikke de nettene, fordi Martinius lå og røkte pipe om natta, og det hørtes ut som om han lå og ripte fyrstikker hele natta. Det var ikke noe rart at hun var redd for brann.”

Mary Evensen, f. Raastad (Engebrets søster) var som lita jente med og besøkte Martinius i Øvre Finneplassen.. Hun forteller at Martinius brukte mye hermetikk, men han ryddet aldri de tomme boksene ut av huset. Så langs veggene inne sto det stablet svære mengder med tomme tørrmelk og fiskebollbokser bl. a.

Martinius var svært sterk. Det blir påstått at når han handlet på samvirkelaget, hendte det at han bar 100 kg`s melsekk på ryggen fra Hallingby til Finneplassen uten å hvile.(Dette måtte være før Samvirkelaget anskaffet varebil. Senere bar han fra Lystig). Dette påstår noen som gikk samme veien etter Martinius en gang det var sporsynt. De påsto at han ikke hadde satt ned sekken noe sted for å hvile. Martinius hadde hest og kjørte tømmer. Det var merkelig at han ikke tok med seg hest og kløvet varene -men istedet gikk han og bar alt selv. Den gang var det ikke vei rundt Samsjøen – det var bare en sti som ikke var kjørbar med hestekjøretøy.

Grunnen til at han var så sterk, skal en lege som undersøkte han en gang ha forklart med at Martinius hadde dobbelt sett sener.

Martinius gikk ikke fort - det gikk heller sakte, men jevnt og trutt. Han var ikke høy – jeg vil anslå han til å ha vært omkring 1 m og sytti. Men han var tettbygget og bred. Når han sto oppreist minnet han om en bjørn som sto på to - hengeekslet og bred – dette med likheten med bjørnen er Engebret og jeg enige om. Men jeg så han bare etter at han var blitt gammel - omkring 83 år den første gangen jeg så han, tenker jeg.

Arne Dølerud, tlf. 32130724, forteller:” Min far, Martin Knuterud Dølerud (1907 – 1968), var ansatt på Hallingby Samvirkelag og kjørte varebilen der fra midt i 1920-årene og til ca 1930. Han fortalte at Martinius vanligvis handlet en gang i måneden, og far kjørte varene hans opp til Lystig. . Når dette var på lørdager, ble også hans kamerater Ola Blakstvedt og Ivar Larsen med, for de 3 kameratene var jaktinteresserte. De hjalp da Martinius å bære varene hjem - og så jaktet de tre fra Finneplassen og sørover på søndagen. På oppturen med varebæringen måtte de tre ungdommene sette varene ned en gang i blant for å hvile på - mens Martinius bare gikk trutt og jevnt uten å sette ned børen sin for å hvile i det hele tatt. Børen til Martinius var tung - på ryggen hadde han en full tønnesekk som han hadde forsynt med tau for bæring på ryggen, mens han bar parafinkanner i hver hand.”

Et annet frasagn om hans kjempekrefter: Martinius kjørte som sagt tømmer med hest. Den gangen var det ofte slik at flere kjørere måtte kjøre på samme akkorden. De andre tømmerkjørerne var irriterte på Martinius fordi han ikke kom seg ut om morgenen. – han var rett og slett sein om morgenen. Så en gang ble de andre kjørerne enige om at de skulle legge en svært stor stamme over tømmerveien når de reiste nedover med lassene sine. Som sagt så gjordt, sammen maktet de å dra en virkelig stor og tung stamme over veien, og de var overbevist over at denne kunne ikke Martinius greie å rikke på. Da de andre kjørerne hadde lagt av tømmervendinga nede på Samsjøisen og var på vei oppover i skogen igjen, møtte de Martinius med hest og tømmervending. Da de kom opp til stammen som de hadde lagt over veien, så de at Martinius enkelt hadde løftet den bort fra veien.

Toto (Thor Thorsen) har skrevet om Martinius i Ringerikes Blad, hvor han forteller om kjempekreftene til Martinius. Willy Bentzen, tlf. 32158158, husker 2 av de episodene Toto har skrevet i Ring. Blad:

”Når Martinius handlet varer, kom han på hjemtur tungt lastet da han bar alle varene med seg. På ryggen hadde han de tyngste tingene, mens han hadde hendene fulle med parafindunker og andre saker. Da alle visste at Martinius var glad i å slå av en prat, var det enkelte som hadde moro av å passe opp Martinius når han kom fra handletur. For Martinius satte aldri fra seg varene som han bar på, han sto og pratet –og det kunne bli ganske lenge også – med den tunge børen både på ryggen og i hendene.

Somma-brøtningen gikk hver vår, og der var Martinius en av mannskapet. En gang var en meget stor tømmerstokk kommet inn på grunt vann ved land i Breitjern, der den satte seg fast i gjørmen. Da mannskapet kom med rensken greidde de ikke å få løs denne store stokken – mange forsøkte sammen å få den løs, men nei. Da fant de ut at Martinius var blitt litt etter dem langs elva, men at han sannsynligvis ville komme snart. De ble da enige om å gjemme seg og se om Martinius kom til å greie tømmerstokken. Ja, de gjemte seg, og litt etter kom Martinius. Han hogg fløterhaken sin i stokken og tok i – men stokken rikket seg ikke. Martinius gjorde løs fløterhaken sin og begynte å gå fra stokken. Men så bråstoppet han, gikk tilbake til stokken, hogg fløterhaken i stokken igjen, tok i, og stokken fauk frem så gjørmen skvatt.”

Martinius glemte ikke lett hvis det var noen som hadde forsøkt å lure han, eller forsøkt seg med ”spik”.

Martinius var glad i en dram – han lyste opp når noen hadde en dram å by han. Men ellers var han nok en person som ikke hadde noe overdrevent forbruk av alkohol.

Kvinner var han også begeistret for, hevdet han selv. Men jeg har ikke hørt om at han hadde noen annen kjæreste enn samboeren, ”husholdersken” Marte.

2. nyttårsdag 1941, nær 84 år gammel, ble Martinius ”med lindrig vold” flyttet fra Øvre Finneplassen ned til Lystigkroken, til min mor og far (Oleanne og Otto Raastad), hvor han ble innlosjert i ”kåken”, et rom i sidebygningen, (hvor vi bodde mens mor og far fikk bygget huset sitt.) Martinius var da så og si blind og var svært alderssvekket både fysisk og psykisk. Foreldrene mine påtok seg kost og losji for han, men de hadde nok aldri tenkt seg at det skulle bli et slikt blodslit som det ble for mor, når det gjaldt pleie og vask. Etter at han flyttet inn ble han raskt dement, med alt det ekstraarbeidet det førte med seg for mor. Jeg regner med at han i dag ville ha blitt regnet som en meget tung pleiepasient. Etter noen år (jeg husker ikke tidspunktet) ble Martinius brakt til aldershjemmet på Gran på Hadeland, der han jo kommunemessig hørte til.

Martinius døde på Gran Pleiehjem 8. juli 1947 og ble 90 år gammel. Min far mente at Martinius egentlig hørte til i Ytre Ådal og ordnet det slik at han ble begravet på Hval kirkegård den 15. juli. Kristian Bakken som hadde lastebil, og far hentet hans legeme på Gran og kjørte kisten til Hval. Min far fant også en egnet stein oppe ved Finneplassen, og jeg tror det var Kristian Bakken som fraktet den til inskripsjon. Dette er steinen som i dag står på graven til Martinius.

Selv om Martinius bodde i Gran kommune, så var det jo i Ådal han vanket og hadde sine bekjente. Alle regnet Martinius som ådøling, og det er jeg sikker på at han gjorde selv også. Det var og er jo ingen kommunikasjon mellom Gran og Finneplassen. Vi kan vel si at han var en kjendis på folkemunne, både ut fra frasagnene om hans svære krefter og om hans innstillinger og holdninger til livet. Han kan vel kalles en einstøing og eneboer på Ådalsskogen, og var kjent av alle i bygda.

I disse dager vet jeg at man i Hval Menighetsråd diskuterer om man skal søke om å få fredet graven til Martinius, noe jeg håper blir gjort. Jeg, mine 2 brødre og flere med oss, håper at graven med dette blir fredet. Stå på Hval Menighetsråd!

Dette bildet ble tatt på Samsjøisen, sannsynligvis en gang helt i begynnelsen av 1940-tallet, og viser Martinius (til venstre) sammen med Ingvar Bergsund fra Semmen. Jeg tror bildet er tatt av L. Andersen Aars, fordi han sendte bildet til Martinius i 1942, med følgende vers:

Men har du i Aadalen hjemme

og vet du hvor skogstien går

da vil du en tone fornemme

som verdens larm ikke når.

Der er en gjenlyd derinne

av fedrenes saga og din

og aldrig den går deg av minne

når først den får fanget ditt sinn.

Til Martinius som elsket Aadalen og fornemmet tonen

fra

Dr. L. Andersen Aars

Januar 1942

Sokna, 20. januar 2004

Erland Raastad

Til hovedsiden