Finneplassene

Ved nordenden av Samsjøen ligger det 2 finneplasser. Da fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland (Ådal og Gran) går helt ned til Samsjøen her i nordøst-kanten av sjøen, ligger en av finneplassene i Ådal/Ringerike (Nedre Finneplassen) og den andre i Gran kommune (Øvre Finneplassen).

Jordet på Nedre Finneplassen grenser ned til Samsjøen, som er regulert for kraftproduksjon. Når vannstanden er fra ½ meter eller lavere under høyeste vannstand, finner vi distriktets fineste badeplass her. Det er en flott sandstrand og det er lang-grunt og sandbunn langt utover vannet. Spesielt er det fint å bade med barn der. Hver gang jeg bader der tenker jeg på at dette må være Ringerikes beste badeplass. Hvis du kommer med båt eller kano, er det lettvint å komme til. Hvis du derimot kommer med bil eller sykkel, kan du komme til en badestrand fra vest- og en fra øst-siden:

1. Fra skogsbilen på østsiden kan du parkere litt sør for finneovnen, og gå ned til Haugerudelva der denne renner ut i Samsjøen (Vanskelig å finne frem p.g.a tett skog.) I elveosen har elva lagt opp fin grus og dannet en fin, liten badestrand med en kulp midt ute i elveleiet. Denne badeplassen kan også nås fra hovedstranden.

2. Fra skogsbilveien vest for Nedre Finneplassen, kan du parkere på skogsbilveien (den er enkelte steder svært bred), og gå fra veien en litt bratt vei-skråning - ca 15 – 20 m - så er du på hovedstranden.

Husk å rydde opp etter deg. Dette er en perle ute i guds frie natur, og det er ingen andre til å rydde etter oss enn oss selve. Det å holde denne perlen av en badeplass i orden uten å risikere å trå på glasskår eller andre uhumskheter, vil være til stor glede for alle som bruker stranden, både bygdefolk og tilreisende. Jeg har lagt merke til at de aller fleste er flinke til å rydde opp etter seg, men sommeren 2003 har jeg registrert at noen få har griset til ved at de har lagt igjen engangsgriller og glasskår. Noen har sågar forsøkt å grave ned engangsgriller i sanden. Vær så snille, ta med dere sakene deres tilbake og kast brukte saker på dertil egnet sted.

Jeg håper også at Reguleringsforeningen vil ta hensyn til badingen rundt Samsjøen fremover, slik at de kan holde vannstanden ½ - 1 meter eller mer under høyeste vannstand i den tiden på sommeren det er naturlig å bade.

På åsen ovenfor Øvre Finneplassen skal det ha blitt drevet gruvedrift (sink) i tidligere tider. Denne gruven skal ligge i nærheten av Buvannet.

Bosetting på 1800-tallet.

I Nedre Finneplassen bodde Lars Finneplassen (1828 - 14.05.1898). Om han kan du lese mer i "Lokalhistorie fra Ådal" - et elevarbeid av kl. 9A 1975/1976 og kl. 9B 1978/79 ved Hallingby skole. Et eks. av heftet befinner seg på Ringerike Bibliotek i Hønefoss. Du kan også lese om Lars i slektsboka "Far, min bestefar", en historie om Amund Amundsen og hans forfedre, av Bård Brørby.

Lars var sønn av Gubjørg Fredriksdatter f. 1787, og Gulbrand Larsen Fjøsvigeiet f. 1780. Lars var gift 2 ganger, først med Randi Gulbrandsdatter Hougerud Bergsundeiet. Hun døde 23.06.1866, i barselseng, sammen med sitt 8. barn. De bodde i Fjøsvigeiet og Olshullet. Lars giftet seg på nytt 20.01.1868 med Mari Syversdatter Finneplassen, datter av Syver Torkildsen. Lars og familien flyttet etter hvert til Nedre Finneplassen. Familien var stor, noen barn fra 1. ekteskap var vel med til Finneplassen, og han fikk 6 barn i 2. ekteskap. Lars var en stor jeger, noe som vel var nødvendig med hans store familie. Han var kjent som en svær og kraftig kar, med et fryktelig gemytt. Han var nordmann , men jeg vet ingenting om opphavet til hans andre kone, Mari. Lars døde av lungebetennelse 14.05.1898, 70 år gammel. Hvor barna gikk på skole?

Etter Lars bodde en kar som het Sjur i Ø. Finneplassen. Han hadde sønnen Sigurd, som gikk på skolen fra Finneplassen ned til Somdalen, en distanse på over 9 km om vinteren en veg (gikk på isen over Samsjøen). Om sommeren kan vi nok legge på et par km i tillegg. Han gikk på skolevegen sammen med Ingeborg, se nedenfor.

Ragna Røste tlf. 32130576, forteller at i Nedre Finneplassen bodde hennes besteforeldre, ekteparet Anna og Andreas Fjellbråten fra ca 1880-årene ? til ca 1900. (Vi må regne med at de var nordmenn) Anna var fra Midthaug. De fikk etter hvert 7 barn: Ingeborg, Nils, Anders, Olaf, Gudbrand, Petter og Olava. Den eldste, Ingeborg, Ragnas mor, gikk noen år på skolen fra Finneplassen sammen med ovenfor nevnte Sigurd. Når det var is på Samsjøen, møtte Ingeborg`s far dem på Samsjødammen. Ekteparet Anna og Andreas flyttet ned til Midthaug i bygda ca. 1900, for at barna skulle få en mer overkommelig skoleveg. Ekteparet tok da navnet Midthaug.

Bosetting i den senere tid (på 1900 tallet)

Til Øvre Finneplassen kom Martinius Finneplassen (opprinnelig navn Martinius Johansen) og overtok etter Sjur (etternavn?). Martinius var født i Vestre Aker 1857. Han flyttet inn i Øvre Finneplasen 1901 og måtte 2. nyttårsdag 1941med ”lindrig vold” flytte derfra i en alder av 84 år (svekket syn og aldersdomssvekkelse). Frem til 1918 hadde han selskap av sin husholderske, Marte Sølsberget, som dessverre for dem begge døde 5.dag jul 1918. Fra da av gikk det frasagn om det utrolige mannfolkstellet hos Martinius i Finneplassen. Det gikk også frasagn om kjempekreftene til Martinius.

Øvre Finneplassen har ikke vært bebodd fast etter at Martinius flyttet i 1941. Våningshuset – et tømmerhus med et stort og et lite rom – brant forresten ned etter at Martinius flyttet ut. Det huset som ble bygget opp igjen, er det vi ser i dag, og ble brukt som skogshusvære.

I Nedre Finneplassen flyttet Karen og Olaves Fjellbråten inn etter familien Midthaug, samtidig med at Martinius flyttet inn i Øvre Finneplassen. Ekteparet Fjellbråten forble barnløse, og dette var vel forsåvidt greit når man tenker på mulighetene for å gå på skole når man bor i Finneplassen.

Mens de bodde i Finneplassen reddet Karen en mann som hadde gått gjennom isen på Samsjøen fra drukningsdøden. For dette fikk hun heder fra Carnegies Heltefond.

Olaves druknet dessverre sammen med skogeier Thorvald Kåre Lie 13.september 1937. De hadde vært i Hønefoss og skulle kjøre motorbåt fra Samsjødammen til Finneplassen. (Bilveien stoppet den gangen på Samsjødammen). Denne kvelden feide en voldsom storm over distriktet, og Samsjøen var helt vill med sine hvitskummende, høye, bratte bølger. Mørkt var det også, så Karen hadde plassert en av lampene sine i vinduet, for at karene skulle se retningen til Finneplassen.

De druknede er aldri funnet igjen, heller ikke båten som de brukte. Det eneste som ble funnet var en åre, en av plittene til båten, øsekaret og pipa til Olaves. Det gikk rykter på bygda om at de 2 karene hadde vært utsatt for rovmord, idet en kar skulle ha fulgt etter dem fra Hønefoss, der Lie hadde vært i banken og hentet lønningspenger til skogsarbeiderne sine som drev i skogen ved Finneplassen. En annen teori var at noen kunne ha passet dem opp på Samsjødammen, da det var kjent at Lie kom med et større pengebeløp.

Etter Olaves` død flyttet hustruen Karen ned til bygda igjen våren 1938.

(Helt på slutten av denne beretningen om Finneplassen kan du lese omtalen om tragedien i Ringerikes Blad av 15.september 1937)

Nedre Finneplassen sto tom et par år, inntil Hanna og Martin Tutanrud flyttet inn og bodde der fra førstningen av 1940-åra til 1979. Martin flyttet inn i 1941, mens Hanna kom etter i 1942 eller -43. Martin døde grunnet en traktorulykke sommeren 1979, og Hanna flyttet da ned til bygda igjen i september 1979.

Alle disse norske karene som var bosatt i Finneplassene hadde skogen som arbeidsplass, i hovedsak tømmerkjøring. I tillegg drev de jordbruk på småbruket (Ø. og N.Finneplassen), hvor kvinnene bl. a. foresto det meste av arbeidet med stellet av dyrene og husarbeidet, foruten at de deltok i arbeidet på jordbruket.

I dag står Øvre Finneplassen øde, mens Nedre Finneplassen er bygget om til fritids/feriebolig.

Finnebosettingen.

Men lenge før denne bosettingen, har finnene bodd her. Finnene kom hit sannsynligvis i førsten/midten av 1600-tallet.

Av fornminner fra finnetiden finnes i dag en finneovn (røkovn), sannsynligvis fra den første tiden finnene opererte i området. Finneovnen kan du se like ved bilveien v/Finneplassene. Den ligger like ved veikrysset der veien tar opp til Øvre Finneplassen fra skogsbilveien, som går rundt Samsjøen, så finneovnen er lett å se. Du vil se at den har ilegg for veden fra nordsiden. Ringerike Museum har bekostet materialer til tak over ovnen, og så vidt jeg vet, er det Vivi Sverre og en murer (som jeg ikke vet navnet på) som har bygget taket på dugnad. Denne finneovnen har mest sannsynlig vært ovnen i våningshuset på den første plassen som ble grunnlagt her, og følgelig kan vi da tro at det første huset hvor det bodde folk i, sto her hvor restene av finneovnen står i dag. Vi skal også ha i minne at slike ovner også ble brukt i kornlagrene til finnene for å tørke kornet.

Du kan se at ovnen har ilegg for ved (fra nordsiden).

Karakteristisk for disse ovnene var at de hadde mye masse, i og med at de var muret opp av mye stein og leire, de var kalket utvendig og det var ikke røykpipe på husene.

Ovnene ble vanligvis bare fyrt opp i den kjølige årstid, og da var det nødvendig å fyre opp en gang om dagen, idet det ble fyrt til ovnen var god og varm. Da husene manglet røykpipe, åpnet man under fyringen alle dører og glugger på huset (vinduer hadde man vanligvis ikke i den tidligere tiden). Når fyringen ble avsluttet, og man hadde luftet godt ut røyken, stengte man alle åpninger på huset. På grunn av den store mengde stein i ovnen, holdt ovnen godt på varmen og holdt huset varmt i lang tid (1 døgn). Fyringen kunne derfor ta til om et døgn igjen. Fyringen ble nok helst foretatt om ettermiddagen, da folk skulle avslutte utearbeidet og være innomhus.

I min oppvekst hørte jeg gamle folk si at finnene i tider hvor det var svært kaldt, lå inntil eller oppå ovnen om nettene.

Fornminner kan man vel også kalle alle de steingjerdene og steinrøysene som ligger i området på østsiden av Haugerudelva, der denne renner ut i Samsjøen, og er nok tegn på at finnene etter hvert har ryddet seg åkerland og etter hvert har gått bort fra svedjebruket (svibruket).

De første finnene som kom hadde med seg den kjente finnerugen (eller fallrugen, som den egentlig ble kalt), som hadde den egenskapen at den ga god avling i askeblandet jord.

Scenario

Slipper vi fantasien løs, og tenker at vi befinner oss på midten / slutten av 1600-tallet, kan vi tenke oss følgende scenario:

Der hvor restene av finneovnen står i dag, står røykstua (våningshuset) på plassen. Der bor far og mor finne og de 5 barna, samt bestefar på farssiden, samt 2 løsfinner som også er tilsluttet bruket for tiden. Røykstua (våningshuset) har bare ett rom. I et hjørne av rommet står den store steinovnen (finneovnen). Røykstua har ikke vinduer og ikke noen pipe, men bare et hull i taket med lemmer for å legge over hullet. Ikke langt unna røykstua står vedskålen, hvor også utedoen befinner seg. Like ved er også fjøset. Litt bortenfor ligger badstua, som er et eget lite hus. Litt lengre borte ligger kornlageret (kalt ria), som også har en finneovn. Alle husene er laftet opp av tømmer.

Utenfor vedskjulet ser vi en del redskaper. Vi skimter finneplogen, en lett to-tinnet treplog, som ligner mye på en ard. Videre ser vi transportkjelken som finnene frakter ved fra skogen på, og kanskje også korn fra fallene (svedjeteigene) hjem til treskeplassen. Familien har ikke hest, så far eller løsfinnene må dra kjelken, mens det er mor eller de største barna som er trekk-kraften for den to-tinnete treplogen, hvis de ikke har løsfinner til hjelp da. Den primitive riva som brukes for nedmyldring av asken ned i jorden, henger på veggen til vedskjulet. På ytterveggen ved døra på våningshuset henger 2 neverkonter. I disse bærer familien på ryggen alt som skal sankes sammen for familiens underhold, som for eks. bær av mange slag som de finner i skogen. Slakt av elg og andre dyr drar de ofte hjem på transportsleden sin så sant det er snøføre. Ellers drar de gjerne slike tyngre ting på en lang stang som sleper i bakken med den ene enden og med den andre enden på skulderen. På stangen sitter det en krok til å feste ting i. Denne stangen bruker de helst når det er bar mark. Vi skimter familiens transportstang som de har hengt under takskjegget utenpå en av langveggene på kornlageret. Ellers må de nok også bære mange tunge bører på skuldre og rygg for å få ting hjem. Far finne har god hjelp av de 2 løsfinnene, som han har hyret for en bestemt tid, og som får sin betaling i form av rug.

I omgivelsene ser vi at fall som er blitt for gamle til å gi avlinger – der har allerede skogen begynt å ta marka tilbake, idet det har grodd opp en mengde lauvtrær – noen små grantrær titter også opp under løvtrærne. Vi ser også en 8 - 10 avbrente teiger (fall) på ca 3 da. hver som er i produksjon med rug og neper. Disse er nok brent for 1 til 3 år siden. Rugen høstes 2.dre året etter at den ble sådd. Første høsten etter såing blir den toppet med en ljå eller sigd, for at den skal buske seg til (bli flere aks), og på den måten gi større avling. Vi ser at de eldste fallene (teigene) ligger nære bruket, og etter hvert som fallene (teigene) er av yngre dato, nødvendigvis har blitt liggende lengre og lengre unna bruket.

Da avlingene avtar sterkt etter 3 -4 år i slike brente teiger (fall), ser vi også 4-5 teiger (fall) av samme størrelse som er klargjort for brenning. Her er all skogen i den planlagte brenningsteigen felt med toppen innover i teigen. Dette for å samle greiner og bar utpå teigen for å unngå at skogen rundt skulle bli antent av ilden når man brente. På de teigene som vi ser, har finnene kvistet opp alle grove stammer og kuttet dem opp i kortere kubber, som ligger sammen med mindre stammer, greiner og bar og lyng, og dette er spredt jevnt ut over for at marka skal gi en jevn grøde etter såing til neste sommer. Det nedhogde virket skal ligge og tørke til midtsommers neste år før det brennes. Når det mer eller mindre har tatt fyr i de grove kubbene, rulles disse litt rundt for å forsterke brenningen noe, samt bidra til å blande aske og jord. Når brenningen er over, tas det som er brukbart til fyringsved ned til vedskålen.

Alle disse svedjebruks(svibruks)teigene (fallene) ligger i de tetteste bevokste partiene av gran i skogen og hvor de største trærne står, for der er den beste jorda. De nyeste fallene ligger et godt stykke vei fra husene, så det er tydelig at de har drevet svedjebruk her i mange år.

Vi ser også at familien nylig har begynt å bryte opp mark, for å lage dyrkingsjord etter mønster fra de norske bøndene nede i bygda. Dette er nok helst gjort etter påtrykk fra bygdefolket og grunneierne (skogeierne) som eier grunnen der finnene har slått seg ned med sitt svedjebruk. Bygdefolket har vært mektig irriterte over at finnene bare har slått seg ned uten å spørre om lov, og at de til alt overmål hogger ned skog og brenner teiger. Jakt og fiske har de også bare ”tatt seg til”. Skogeierne hadde roet seg noe, etter at far og mor finne hadde gått med på å begynne å dyrke jord på nordmenns vis, samt hadde gått med på noen andre avtaler også. Far finne synes det er særlig ergerlig at han følte seg tvunget til å gå med på at skogeieren skal ha 1/3 av avlingen hvert år som betaling for bruk av skog og mark.

Familien er akkurat ferdig med å skjære rugen med sigd, og er i ferd med å sette rugen i rauk ute på teigene. Nepene som de også har produsert på samme teigen, har de allerede tatt opp og fått i hus. Far arbeider i sin stubbefrakk som er splittet bak, (som til forveksling minner veldig om frakken i ”kjole- og hvitt-antrekket) og lange bukser. Det synes lang vei at klærne er svært velbrukte. Mor arbeider i en lang kjole av grovt tøy, som tydelig har undergått flere reparasjoner, mens de barbente barna hjelper til i sine mer eller mindre fillete klær. Bestefar og de 2 løsfinnene har også klær som har sett sine beste dager.

Treskingen står for døra og far har akkurat kontrollert om sliula var i orden. Den henger på veggen inne i kornlageret.

På andre siden av elva hører vi kubjellene. Der går det 2 kuer og en kvige. De har hatt godt beite i skogen i sommer og blitt feite og fine. Om våren er derimot kuene til finnene svært magre fordi finnene har lite fo`r å gi dem om vinteren. Vinterfo`ret består hovedsakelig av starr (gras) som finnene har slått på myrene. Neste vinters for er allerede slått og står tørket i stakk på flere myrer innover i skogen. Litt senere utpå ettersommeren skal finnene begynne å dra hjem noe av myrslåtten, mens resten blir dratt hjem når den første snøen kommer. Foruten eget forbruk av melk, får de noe inntekter av smør og ost som selges til bygdefolket nede i dalen

Kattise (katiska)

I den vestlige delen av den viken hvor vår finneplass ligger, ser vi finnefamiliens fiskefangeanlegg, kalt kattise på norsk eller katiska på finsk. Vi ser tydelig kattisens ledegjerde som går utenfra i vannet i rett retning ( ca. 12 m), og går over til å være ledearm når den nærmer seg kattisen i en avstand av ca. 3 m. Vi ser også de øvrige ledearmene som kommer i spiss vinkel fra hver sin side (lengde ca. 2 til ca. 4 m), mot den ledearmen som kommer i rett linje utenfra vannet, slik at ledearmene ser ut som en kjempestor pilspiss. Disse 3 ledearmene stopper i samme område, bare med en avstand mellom endene som er tilstrekkelig til at en fisk kan svømme igjennom. Disse ledearmene ender i et fangstrom, som er ca 1,50 m langt. Fra dette fangstrommet kan ikke fisken komme seg ut igjen. Ledegjerdet utenfra i vannet, er bygget som et primitivt gjerde med staur og små busker, mens ledearmene og fangstrommet er bygget ved at grove fliser er slått tett i tett ned i fjordbunnen, slik at de danner en tett vegg.

Vi hører tydelig at mor finne ber de 2 største barna om å gå ned og se etter om det er fisk i kattisen, og i tilfelle hente opp 2 store fisker, som de skal ha til middag i dag. ”Ta med neverkurven som står i røykstua, for å ha fiskene i”, roper hun etter dem. Snart har barna vadet ut i vannet til fangstrommet i kattisa og tatt opp to pene fisker.

Båter.

I elveosen nedenfor familiens bruk, ser vi at familien har dratt opp de 2 stokkebåtene sine på stranda. Det er uthulete trestammer av grov diameter. Vi ser også at begge båtene har de store hullene i sidene foran og bak til å feste utliggere i. Den ene stokkbåten har for øvrig 2 utliggere. Padleårene ligger oppe i båtene.

Referanser: For de som vil lese mer om finnene i Øst-Norge, anbefaler jeg boka: ”SKOGFINNENE i Øst-Norge” med undertittel: ”Et liv i ødemarken”. Skrevet av Asbjørn Fossen ca. 1990. Her finnes også detaljerte tegninger og bilder.
Boka er til utlån på Ringerike Bibliotek.

Ringerikes Blad skrev i sin utgave av onsdag 15.september 1937, følgende om drukningsulykken på Samsjøen:

"Skogeier Thv. K. Lie og småbruker Olaves Fjeldbraaten omkommet ved drukning i Samsjøen.

Ulykken skjedde mandag aften, da de skulde over Samsjøen i en båt.

I går middag spredtes det triste budskap over Ådal at skogeier Thv. K. Lie, Finsand, og småbruker Olaves Fjeldbraaten mandag kveld var omkommet ved drukning i Samsjøen.

Lie og Petter Midthaug var mandag reist oppover til Samsjødammen i Lies bil. Her blev bilen parkert og de tok så båt over Samsjøen til Finneplassen, hvor Lie skulle treffe 2 tømmerkjørere fra Haugsbygd, som han skulle bortsette noe kjøring til. Da dette var ordnet reiste Lie, Fjeldbraaten og de to kjørerne tilbake med båten til Samsjødammen. Det var Lies mening å skysse de to kjørerne hjem til Haugsbygd, og så komme tilbake til Finneplassen og hente Midthaug, som var blitt igjen på Finneplassen. De var ventende tilbake til Finneplassen ved 10 - 1/2 11-tiden om kvelden. Imidlertid røk det mandag kveld op til en voldsom storm, og da de to ikke kom tilbake om kvelden, gikk man ut fra at Lie og Fjeldbraaten på grunn av uværet hadde gitt op hjemturen over Samsjøen og istedet kjørt ned til Fjøsvika, og man ventet at de skulle komme op i løpet av tirsdag formiddag. Imidlertid gikk timene utover formiddagen, og Midthaug begynte å ane uråd. Fra Finneplassen begynte han med en kikkert å speide utover sjøen, og da han fikk se Lies bil ved Samsjødammen forstod han at noe var hendt, og tiltross for at det blåste ganske kraftig, rodde han utover sjøen for å se om han kunde finne noe spor.

Etter en tids søkning fant Midthaug en åre og et øsekar som hadde tilhørt den båten Lie og Fjeldbraaten hadde benyttet dagen i forveien, samt en pipe som tilhørte Fjeldbraaten. Det stod straks klart for han at en ulykke var inntruffet som hadde krevet to menneskeliv.

I det voldsomme vær kunde Midthaug intet utrette alene, og rodde derfor til land og fikk sendt bud til bygda om den triste hendelse.

Lensmann Solumsmoen fikk i går eftermiddag skaffet til veie sokningsapparater, og i formiddag vil sokning bli igangsatt med 8 - 10 mann.

Det triste budskap er blitt mottatt med dyp sorg over hele distriktet.

Skogeier Thv. K. Lie som var i 35-års alderen var en ualminnelig dyktig og strevsom mann som var avholdt og aktet av alle som han kom i berøring med. Ved sitt stillferdige og beskjedne vesen, og sin samvittighetsfulle og noble optreden hadde han skaffet sig mange venner som med dyp sorg har mottatt meddelelsen om hans plutselige bortgang.

Han efterlater sig hustru og et barn.

Olaves Fjeldbraaten var i 60-årene, og var en typisk skogsmann, rolig og sindig, seig og kraftig, herdet gjennom et langt strevsomt liv i skog og mark.

Han efterlater sig hustru."

Til hovedsiden